Frytleslekta : Arter i Norge, Litteratur, Eksterne lenker Wikipedia, den frie encyklopedi

Frytleslekta

Frytleslekta
Sølvfrytle (Luzula nivea)
Nomenklatur
Luzula DC.
Populærnavn
frytleslekta
Klassifikasjon
Rike		planter
Gruppe		karplanter
Gruppe		blomsterplanter
Gruppe		enfrøbladete planter
Orden		grasordenen
Familie		sivfamilien
Økologi
Antall arter:		115
Habitat:		terrestrisk
Utbredelse:		kosmopolitisk
Inndelt i

Frytleslekta (Luzula) er ei planteslekt i sivfamilien.

Artene er flerårige urter som vanligvis vokser i tuer. Stråene er runde. Bladene er som regel grunnstilte, og de er flate og grasaktige med lukkede bladslirer og ofte ullhårede kanter. Blomstene er protogyne: først hunnlige, så hannlige. Det er seks blomsterdekkblad i to kranser og seks pollenbærere. Blomstene kan sitte enkeltvis eller i hoder eller aks. Frukten er en kapsel med tre frø. Frøene har ofte et fettholdig vedheng, et elaiosom, som maur eter og slik sprer frøene.

Frytleslekta er kosmopolitisk utbredt i tempererte og arktiske strøk. I tropene finnes de bare i fjellene.

Arter i Norge

I Norge vokser 13 frytlearter naturlig, og i tillegg er tre arter innført av mennesker:

buefrytle (L. arcuata) – vanlig i høyfjellet i hele landet, Jan Mayen, Svalbard
markfrytle (L. campestris) – vanlig i lavlandet i Sør-Norge, spredt andre steder
vardefrytle (L. confusa) – vanlig i høyfjellet i hele landet, Jan Mayen, Svalbard
heifrytle (L. congesta) – kyststrøk på Vestlandet og i Trøndelag
parkfrytle (L. forsteri) – fra Europa og middelhavsområdet, forvillet i Kragerø
hvitfrytle (L. luzuloides) – fra Mellom-Europa, forvillet nordover til Vadsø
snøfrytle (L. nivalis) – bisentrisk fjellplante, Svalbard
sølvfrytle (L. nivea) – hageplante fra fjellene i Sør- og Mellom-Europa, forvillet et par steder
bleikfrytle (L. pallescens) – Østlandet, Finnmark, noen få steder i Trøndelag, Nordland og Troms
hengefrytle (L. parviflora) – bisentrisk fjellplante
hårfrytle (L. pilosa) – meget vanlig i hele landet
aksfrytle (L. spicata) – vanlig i høyereliggende områder i Sør-Norge, i Nord-Norge også i lavlandet, ett sted på Svalbard
myrfrytle (L. sudetica) – vanlig i litt høyereliggende områder i hele landet
storfrytle (L. sylvatica) – langs kysten fra Risør nordover til Helgeland og Lofoten
reinfrytle (L. wahlenbergii) – Nord-Norge og sørover til Meråker, noen få steder på Svalbard
bakkefrytle (L. multiflora)
- engfrytle (subsp. multiflora) – vanlig i lavlandet i hele Norge
- seterfrytle (subsp. frigida) – vanlig i fjellet i hele Norge

Litteratur

B. Mossberg og L. Stenberg (2016). Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal. s. 770–773. ISBN 978-82-05-42485-2.
«Luzula». Flora of China. Besøkt 18. mai 2021.
«Luzula». Flora of North America. Besøkt 18. mai 2021.
«Luzula». Plants of the World Online. Kew Science. Besøkt 18. mai 2021.
Frytleslekta i Artsdatabanken. Besøkt 18. mai 2021.
«Frylen». Den virtuella floran. Arkivert fra originalen 13. juli 2022. Besøkt 18. mai 2021.
World Checklist of Selected Plant Families (2010). «Luzula». Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 18. mai 2021.