Keiko (keiser)
| Keiko | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. nov. 60 | ||
| Død | 130 | ||
| Beskjeftigelse | Hersker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | 8 oppføringer Harima no Inabi no Ooiratsume Yasakairihime no mikoto 市乾鹿文 水歯郎媛 高田媛 伊那毘若郎女 五十琴姫命 五十河媛 | ||
| Far | Suinin | ||
| Mor | Hibasuhimenomikoto | ||
| Søsken | 8 oppføringer Yamatohime-no-mikoto Prince Ikatarashihiko Prince Inishikiirihiko Prince Tuburame Prince Ikohayawake Prince Iwatsukuwake Ojiwake no mikoto Prince Homutsuwake | ||
| Barn | 12 oppføringer Prince Oousu Yamato Takeru Emperor Seimu Prince Iokiirihiko Prince Kamukushi Prince Takekunikoriwake Prince Hikohitoooe 渟熨斗姫命 Isakiirihikonomiko 稲背入彦皇子 豊門別命 Q110449883 | ||
| Nasjonalitet | Japan | ||
Keiko på Commons | |||
Keikō (japansk 景行天皇, Keikō-tennō; født 7. november 60, død 23. desember 130) var ifølge de gamle historieverker Kojiki og Nihonshoki den 12. tennō av Japan. Hans regjeringstid angis konvensjonelt til perioden 71–130 e.Kr.[1] Han er også kjent som Ootarashihikooshirowake no Sumeramikoto.
De fleste historikere antar at han er en mytologisk skikkelse.
Liv og virke
Legende og japansk historieskrinving
Kojiki og Nihonshoki har forskjellige versjoner om kridrt Keikos historie. Det er voldsomt sprik hva gjelder hans fødselsår. En tradisjon som mener at han ble født før Kristus er blant dem, den virker uansett lite rimelig.
Det er utilstrekkelig materiale for historikerne til å kunne verifisere og studere de tradisjonelle forytllinger om kriser Keiko.[2] Det var først fra regjeringstiden til keiser Kinmei (ca 509 – 571 e.Kr.), den 29. keiser,[3] at den moderne historieskrivning er i stand til å gi rimelig vederheftige tidfestinger for en del begivenheter;[4] og de år og datoer som kildene (etter omregning) oppgir for de tidlige keiseres regjeringsperioder oppgav ble ikke konvensjonelt akseptert før under keiser Kanmus tid (737–806), den 50. hersker av Yamato-dynastiet.[5]
Nevnet Keikō-tennō ble tildelt keiseren posthumt av senere generasjoner.[6]
Kojiki og Nihonshoki
Ifølge Kojiki sendte han sin sønn, prins Yamato Takeru, til Kyūshū, for å angrippe stammene som bodde der. I Nihonshoki var det Keikō selv som dro dit. Men begge kilder er samstemte om at han sendte prins Yamato Takeru til Izumo-provinsen og de østlige provinser for å overta dem og slik utvide sitt herredømme. Dette var blant områder som var bebodd av ainoer.
Etter de tradisjonelle kilder døde Yamato Takeru i det 43. år av keiser Keikos regjeringstid (景行天皇四十三年).[7] Den døde prinsens besittelser ble samlet sammen med sverdet Kusanagi, og hans enke æret ham i en helligdom i sitt eget hjem. En tid etter ble reliktene og det hellige sverd bragt til der de siden er blitt bevart, i Atsuta-helligdommen.[8] Nihonshoki forklarer at denne overføringer av relikter frant sted i det 51. år av keiser Keikos regjering, men en annen tradisjon daterer denne hendelse til det førsste år av keiserChūais regjering.[9]
Keiser Keikōs gravsted er ikke kjent. Denne keiseren æres tradisjonelt i en shintoistisk minnehelligdom (misasagi) i Nara. Det keiserlige hushold kaller dette sted for keiser Keikōs mausoleum. Det ble tidligere kalt Yamanobe no michi no e no misasagi.[10]
Referanser
- ^ Ponsonby-Fane, Richard. (1959). The Imperial House of Japan, s. 33.
- ^ Kelly, Charles F. "Kofun Culture," Japanese Archaeology. April 27, 2009.
- ^ Titsingh, pp. 34–36; Brown, pp. 261–262; Varley, pp. 123–124.
- ^ Hoye, Timothy. (1999). Japanese Politics: Fixed and Floating Worlds, p. 78; excerpt, "According to legend, the first Japanese emperor was Jinmu. Along with the next 13 emperors, Jinmu is not considered an actual, historical figure. Historically verifiable Emperors of Japan date from the early sixth century with Kinmei.
- ^ Aston, William George. (1896). Nihongi, s. 109.
- ^ Brinkley, Frank. (1915). A History of the Japanese People from the Earliest Times to the end of the Meiji Era, fra Google Books; excerpt, "Posthumous names for the earthly Mikados were invented in the reign of Emperor Kanmu (782–805), i.e., after the date of the compilation of the Records and the Chronicles.
- ^ Ponsonby-Fane, Richard. (1953) Studies in Shinto and Shrines, p. 433.
- ^ Ponsonby-Fane, Studies in Shinto, s. 434.
- ^ Ponsonby-Fane, Studies in Shinto, s. 435.
- ^ Ponsonby-Fane, Studies in Shinto, s. 419.
Litteratur
- William George Aston. (1896). Nihongi: Chronicles of Japan from the Earliest Times to A.D. 697. London: Kegan Paul, Trench, Trubner. OCLC 448337491
- Delmer Brown and Ichirō Ishida, eds. (1979). Gukanshō: The Future and the Past. Berkeley: University of California Press. ISBN 978-0-520-03460-0; OCLC 251325323
- Basil Hall Chamberlain (1920). The Kojiki. Read before the Asiatic Society of Japan on April 12, May 10, and June 21, 1882; reprinted, May, 1919. OCLC 1882339
- Richard Ponsonby-Fane. (1959). The Imperial House of Japan. Kyoto: Ponsonby Memorial Society. OCLC 194887
- __________. (1953). Studies in Shinto and Shrines.[død lenke] Kyoto: Ponsonby Memorial Society. OCLC 470294859
- Isaac Titsingh (1834). Nihon Ōdai Ichiran; ou, Annales des empereurs du Japon. Paris: Royal Asiatic Society, Oriental Translation Fund of Great Britain and Ireland. OCLC 5850691
- H. Paul Varley (1980). Jinnō Shōtōki: A Chronicle of Gods and Sovereigns. New York: Columbia University Press. ISBN 978-0-231-04940-5; OCLC 59145842
